Hvordan gikk det i dag? spurte moren til Anna (1,3 år). Jeg fikk en overraskende tanke i hodet mitt og kjente en liten panikk, som om jeg måtte gjemme noe smertefullt fra moren … Det gikk fint, sa jeg. Så kom Anna, og etter litt småprat dro de hjem. Jeg satt igjen med en vond følelse i magen. Dagen hadde jo gått helt fint. Ingen ting uvanlig eller vondt skjedde datteren hennes. Men, den dagen la jeg merke til noe ved henne, noe med blikket hennes som jeg observerte fra den andre siden av rommet som traff meg smertefullt. Jeg ble oppmerksom på en likegyldighet mens hun stod i pute-ringen og stirret ut i rommet. Det var ikke det at hun var likegyldig, men jeg følte at denne fine, søte jenta på ett og et halvt år med skinnende øyne og lys og varm stemme ikke hadde blitt sett så mye den dagen. Jeg kunne ikke huske at hun ga uttrykk for sine tanker og følelser. Ingen hadde sett bare på henne og smilt med glede over å være sammen med henne. Inne i meg, da moren hennes spurte meg om hvordan dagen hadde gått, tenkte jeg: Jeg er redd hun ikke fikk nok kjærlighet i dag, egentlig.(Barnehagelærer, 2015) (Fra Kjærlighet som profesjonsutøvelse i barnehagen)

FNs barnekonvensjon slår fast at barn bør vokse opp i et familiemiljø, i en atmosfære av glede, kjærlighet og forståelse for å sikre full og harmonisk utvikling av deres personlighet. 

Små barn i dag tilbringer mellom 30–50 prosent av sine våkne liv i barnehagen. I familier med delt omsorg utgjør barnehagen ett av tre oppvekstmiljøer. Barnehagen har dermed blitt en betydelig del av barns hverdagsliv, ved siden av familien - noe som gjør at det å gi og ta imot kjærlighet er en viktig, men ofte usynliggjort del av barnehagelærerens profesjonsutøvelse. For å forstå hvordan kjærlighet virker inn i barnehagelærerens profesjonsutøvelse, mener jeg at vi er nødt til å tenke nytt rundt det vi regner som “profesjonelt”. Jeg mener at vi besitter en type profesjonell kunnskap som blir underkommunisert - til og med neglisjert – og som kan utvikles videre. Denne kunnskapen handler om hvordan vi viser barn kjærlighet i en profesjonell, pedagogisk og institusjonell kontekst. Det er ingen lett balansekunst å sørge både for foreldres, samfunnets og barnas behov ved å skape et godt omsorgs- og læringsmiljø i barnehagen. Det å bli glad i barna og se til at de trives i det institusjonelle miljøet er en ekspertkunnskap barnehageansatte innehar - og det er den kunnskapen både barn og deres foreldre er mest avhengige av og takknemlige for at vi besitter. Men, hvis vi ikke snakker høyt om denne kunnskapen, vil vi lett kunne neglisjere den slik at ord som omsorg og kjærlighet blir forstått som “det lille ekstra” barnehagelærere gir i kraft av å være voksne mennesker, i stedet for i kraft av å være profesjonsutøvere. Alle barn skal kunne se på en voksen (og gjerne et barn!) som er glad i dem i løpet av barnehagedagen. Det gjør livet godt, det - og det har barn  rett til.