Logg inn:

Det handler om innstilling
Teresa Aslanian, Torsdag 27. oktober 2016.

Jeg vil ikke gå i den barnehagen!” slo en lys stemme fast i togsetet foran meg. Klokken var kvart over fem på ettermiddagen og jeg var sliten, men kviknet fort til. Barnehagebarn er som superstjerner for meg. Jeg er alltid spent på hva de har å si. Særlig når de snakker om barnehagen. Moren svarte saklig, ”Vil du ikke det? Det var synd - for der må du være hele året.”.

Barnet svarte ikke. Hun var helt stille. I det tause øyblikket forestilte jeg meg hvordan barnehagekonseptet framsto for dette lille barnet etter å ha hørt morens svar. Er barnehagen et sted barn bare være? Jenta på toget hadde tydeligvis nettopp flyttet og begynt i en ny barnehage. Men hun var ikke alene om ikke å ville gå i barnehagen. I følge en rapport utført på oppdrag fra Kunnskapsdepartementet i 2012, hvor 171 fire- til seksåringer blant annet ble spurt om de likte å gå i barnehage, svarte hele 37 % at de likte det ”sånn passe”. 9 % svarte at de ”liker ikke så godt å gå i barnehagen”. Det er mange barn som tilbringer sin dyrebare tid et sted de "ikke liker så godt" å være. Jeg har selv tilbragt tid på arbeidsplasser jeg ikke likte. Og det var vondt. Barn kan ikke bytte barnehage slik vi voksne bytter jobb når vi er misfornøyd - eller bli sykemeldt når arbeidsmiljøet er usunt. Nei. De være der.

Som barnehagelærer var det første og viktigste spørsmålet jeg stilte på foreldresamtaler: Har barnet ditt lyst til å komme i barnehagen om morgenen? Om svaret var alt annet enn et klart og tydelig ja, var det om å gjøre å finne ut hvordan barnet hadde det og hvordan vi kunne sørge for at barnet skulle trives bedre i barnehagen. Dette krevde at de ansatte viet sin tid, tanker og gode vilje til barnet. Det krever at vi tenker nytt, er selvkritiske og interesserte i barnets misnøye. Først da blir det mulig å snu misnøye til glede. Barn skal ha lyst til å komme i barnehagen - og lyst kommer ikke av seg selv. Lyst handler om et ønske om å være sammen med noen eller noe utenfor en selv, noe som gjør at vi føler oss som en del av et større fellesskap.

Det er måten vi i barnehagen møter barna på og utøver vår profesjon som avgjør om barna føler at de er i barnehagen fordi de må eller fordi de vil. For selv om barnehagefeltet på mange måter er blitt til for å sikre begge foreldrene mulighet til å kunne jobbe, og selv om de aller fleste barna må gå i barnehagen, er det vår jobb å skape en barnehage som likevel er til for barna. Det er barnehageansattes lystbetonte innstilling til barna og arbeidet som formgir hverdagen og gjør barnehagen til et sted barna har lyst til å måtte være.

Les mer om rapporten Barns trivsel og medvirkning i barnehagen

 

 

KOMMENTARER
Jeg er så enig! Det er vårt ansvar, vår plikt og vår jobb å sørge for at barna VIL gå i barnehagen.
28.10.16
Takk, Pia!
29.10.16


Delta i diskusjonen
Om bloggen:
Barnehageansatte og barn tilbringer sine hverdager sammen. Barnehagedagen skal gis pedagogisk innhold og må planlegges, men jeg mener at det er de ikke-planlagte gledene vi opplever sammen som gir hverdagen mening for begge parter. Kjærlighet som profesjonsutøvelse innebærer både hvordan vi planlegger dagen for meningsfylte erfaringer og hvordan vi møter menneskene vi jobber/lever sammen med. Det handler om å muliggjøre og være åpen for det uforutsigbare i hvert møte med barna. Jeg skriver om hverdagens pedagogikk, slik den trer frem gjennom den unike sammensetning av profesjon og kjærlighet i barnehagen.
Antall visninger:
75580
Følg bloggen:
Teresa K. Aslanian
Epost: aslanlupo2@gmail.com
Etter ti år som assistent i barnehagen, tok jeg en av mitt livs beste avgjørelser og studerte til å bli førskolelærer. I dag er jeg stipendiat ved Høgskolen i Oslo og Akershus og undersøker omsorg i barnehagens rammeverk og praksis med fokus på de aller yngste barna. Jeg har skrevet flere artikkler som omhandler kjærlighet og barnehagepedagogikk, og boken ”Kjærlighet som profesjonsutøvelse i barnehagen” som er utgitt av Universitetsforlaget i 2016.