Logg inn:

Det er tanken som teller
Teresa Aslanian, Onsdag 12. oktober 2016.

Det var en sånn sommerettermiddag når solen og været fungerer som en ekstra pedagog . Jeg satt i sandkassen med Mingus (2,5 år) og gravemaskinene hans. Siden pappaen hans var entreprenør og hadde ansvar for ulike byggeprosjekter, hadde Mingus ofte nærkontakt med ordentlige gravemaskiner. Han hadde rett og slett skikkelig peiling. Vi satt der og gravde sand og snakket løst om gravemaskiner og hva de kunne  få til. Etter hvert fortalte jeg ham om min drøm om å bygge et hus på tomten til svigermoren min. Da ville jeg trenge en gravemaskin. Jeg ville bygge hus, men var ikke sikker på om det var noe som faktisk var mulig. Mingus lyste opp. Han så rett inne i øynene mine med alvor og vennlighet og sa: ”Jeg skal bygge et hus til deg”.  Han mente ikke et hus i sandkassen. Han mente et hus slik som jeg ønsket meg, i hagen til svigermor. Å bygge et hus for noen - det er å gi noen et sted å være, et sted som er nært og kjært. I det øyeblikket var Mingus stor, større enn meg. Han kunne sørge for at jeg fikk huset jeg ønsket meg. Han tok ansvar for meg - selv om virkelighetens begrensninger strengt tatt gjorde det umulig for ham faktisk å bygge et hus til meg. ”Takk Mingus, svarte jeg, det var snilt av deg”.

Bygget han ikke et hus for meg da? Følelsen av å ha fått en gave fra ham i det øyeblikket var sterk. Som voksne mennesker er vi så vante med å gjøre ting for andre - ting vi ikke bare kan, men ofte må - at vi fort kan glemme at vi kanskje vil gjøre ting for andre. Mange år senere fikk jeg endelig bygget huset jeg drømte om. En gravemaskin stod i hagen vår i månedsvis, og jeg pleiede å se for meg Mingus i førersetet, i gang med å grave plass til huset mitt. Det er tanken som teller. Og tankens kraft er sterkere enn kroppens begrensninger i tid og rom. Det gjelder kanskje å ta imot disse grensesprengende gavene som barn ofte gir - gaver som gis fra hjertet, med tankenes sprengkraft.

Lesetips: What our Children Teach Us: Lessons in Joy, Love and Awareness Av Piero Ferrucci 

DIN KOMMENTAR
 
 
 
Om bloggen:
Barnehageansatte og barn tilbringer sine hverdager sammen. Barnehagedagen skal gis pedagogisk innhold og må planlegges, men jeg mener at det er de ikke-planlagte gledene vi opplever sammen som gir hverdagen mening for begge parter. Kjærlighet som profesjonsutøvelse innebærer både hvordan vi planlegger dagen for meningsfylte erfaringer og hvordan vi møter menneskene vi jobber/lever sammen med. Det handler om å muliggjøre og være åpen for det uforutsigbare i hvert møte med barna. Jeg skriver om hverdagens pedagogikk, slik den trer frem gjennom den unike sammensetning av profesjon og kjærlighet i barnehagen.
Antall visninger:
75578
Følg bloggen:
Teresa K. Aslanian
Epost: aslanlupo2@gmail.com
Etter ti år som assistent i barnehagen, tok jeg en av mitt livs beste avgjørelser og studerte til å bli førskolelærer. I dag er jeg stipendiat ved Høgskolen i Oslo og Akershus og undersøker omsorg i barnehagens rammeverk og praksis med fokus på de aller yngste barna. Jeg har skrevet flere artikkler som omhandler kjærlighet og barnehagepedagogikk, og boken ”Kjærlighet som profesjonsutøvelse i barnehagen” som er utgitt av Universitetsforlaget i 2016.